Deretter fulgte høydepunktene på rekke og rad. Programpostene er for mange til å nevne dem alle, men her er et lite utvalg:

Bokbadene med Lars Mytting og Sigmund Løvåsen trakk fulle lokaler – det samme med Åpen scene. Kunstutstillingene var godt besøkt, det samme med scenekunstarrangementene. På musikksiden var noen av fredagens høydepunkt trippelkonserten på Gaarder Gård. Det var smekkfullt og publikum fikk seg en nydelig konsertopplevelse servert av Moddi, Therese Aune og Einar Stray. Senere samme kveld ble det sydlandske tilstander i parken da Forza spilte i hjembyen til vokalist Babak Ziai for første gang. Aldri har så mange stått foran scena og danset!

Klubb-Volum ble også en suksess – sent fredag kveld spilte Dødpop og Dubwoofa opp til dans, og det er svært lenge siden det har vært like mye liv i rådhusets festsal.

Lørdagens barneprogram, Lavt Volum, trakk svært mange og ble en ubetinget suksess. Barnebokbad med Rita Løvseth Sandnes, konserter med Frida Ånnevik, Hanna Gjermundrød og sjablongkunst med Catarina Andersson og Elin Østmoe falt i god jord hos de minste.

Deretter var det konserter, kunstustillinger, scenekunst, litteratur og mye, mye mer på menyen. Markedet ute i Storgata skapte et yrende folkeliv – og skatefilmworkshopen med Kristoffer Kumar satte også farge på byen.

Improteater, tre knallkonserter i parken, fire tungvektere på Sound Garden og flust med andre godbiter: State Kuban avsluttet dagen med en kanonladning av en konsert på Elvarheim – og på søndag var det Volumkino i Kulturhuset Elvarheim, hvor folk fikk se filmer skapt av hedmarkinger.

Hva var ditt høydepunkt?

Eplemøya Songlag spiller i Elvarheimsparken 14:00

Margfolket spiller i Elvarheimsparken 20:30

Forza spilte en knakenes god konsert i går, fredag.

Volumfestivalen gir deg: Frida Ånnevik – Spådom from simen&synne on Vimeo.

Frida Ånnevik spiller under Lavt Volum 13:00 og i Elvarheimsparken 21:30

Volumfestivalen gir deg: Moddi – A Sense of Grey from simen&synne on Vimeo.

Moddi spiller i Elvarheimsparken 22:30

FREDAG

Festsalen
00:00 Dubwoofa
01:45 Dødpop

LØRDAG
Festsalen
00:00 DJ Luchadåres
01:30 DJ Former BNWAH

TEKST: Anne Lund / Foto: Synne Øverland Knudsen

I et lite søtt rom med hekla sengeteppe og blondegardiner skal Veslemøy tilbringe natten før hun sammen”Kvikksølvguttene” skal improvisere i høyt tempo for Volumpublikummet. Når man skal på festival er det godt å ha bestemor og bestefar med oppredde senger og dekket frokostbord et steinkast unna.

I løpet av de tjueåtte årene har det skjedd mye. Etter dramalinja i Stange ble det skuespillerutdannelse på Hedmarksjenta, ved Norsk Institutt for Scene og Studio og International Theatre New York. Med gull i Norgesmesterskapet i Teatersport fra 2008 i ryggen har Veslemøy de siste to årene rukket å blitt en av Norges mest aktive kvinnelige improvisatører. Sammen med kvikksølvguttene sine har hun de sistnevnte to årene gjort improvisasjonsforestillinger på Dattera til Hagen, Parkteateret og Chateau Neuf i Oslo. Nå skal hun for første gang tilbake til hjemtraktene for å lokke frem latteren i folk.

Men å lese portrettintervjuer av seg selv er kanskje det verste som finnes. Ingen liker sine egne ord på trykk. Derfor lot vi Veslemøy og Kvikksølvguttene slå seg løs og lage intervjuet selv, og å lese det ferdige intervjuet etterpå, så det ikke skulle bli noe tull. Alt på sparket, selvfølgelig. Driver man med improvisasjon så driver man med improvisasjon.

Improteater: Kvikksølvguttene & Veslemøy from Volumfestivalen on Vimeo.

INT. CAFE, ETTERMIDDAG

Veslemøy sitter på en barkrakk. Vakler litt. Tvinner håret litt nervøst rundt fingeren.

JOURNALIST: Velkommen skal du være, Veslemøy!

VESLEMØY:   Jo takk!

JOURNALIST: Ja, Veslemøy, du er jo gammel du for det f ørste!

VESLEMØY:   Gammel? Det skal du ikke spørre en dame om!

JOURNALIST: Nei, men jeg har spurt! Svar.

VESLEMØY:   43

JOURNALIST: 43?

VESLEMØY:   Ja. Kan vi si da.

JOURNALIST: Ja, Veslemøy, dette er jo et portrettintervju og da pleier man jo å forberede noe man gjerne vil si til de som skal lese det.

VESLEMØY:   Ja. Jeg har skrevet dette diktet. Jeg skriver jo veldig mye dikt. På fritiden.

JOURNALIST:  Vi gleder oss.

VESLEMØY:  Det heter ”Nært på Veslemøy” og her kommer det:

nær

å så nær

nærmere enn en fjær

i for eksempel

en dunpute

eller noe

sånt

JOURNALIST: Og det var det?

VESLEMØY:   Ja. Jeg rakk ikke helt å bearbeide det.

JOURNALIST: Jaha. Men da skriver vi det da! Takk skal du ha Veslemøy! Og lykke til på volumfestivalen!

INT. KJØKKEN, MORGEN,

HJEMME HOS BESTEFORELDRENE TIL VESLEMØY

Veslemøy sitter på en krakk ved kjøkkenbordet og drikker kaffe fra en liten kopp med blomster på.

BESTEMOR: Spennende greier i avvisa i dag.

VESLEMØY: Åja, du har lest det allerede?

BESTEMOR: Nei, jeg har lest om hu Mette-Marit. Men det står vel kanskje noe borti her. Skal vi se. Her står det   vettu!

VESLEMØY: Ja har du sett!

BESTEMOR: Nei så spennende! Dette må vi værra med på hele familien! Nå må vi ha inn ’n bestefar og! Bestefar! Fårru komma inn her!

BESTEFAR: Høh?

VESLEMØY: Ja, det er sånn portrettintervju.

BESTEMOR: Ja, det står om ’a Vesla i avvisa!

BESTEFAR: Høh?

BESTEMOR: DET STÅR OM ’A VESLA I AVVISA! HU HAR BLITT SÅNN KJENDIS I OSLO VETTU!

BESTEFAR: Næææi?

VESLEMØY: Nei, nei nei.

BESTEMOR: Jo.

VESLEMØY: Ikke helt.

BESTEMOR: Jojojo, spiller sånn revvy og slikt!

VESLEMØY: Skal vi se, hva er det som står her? Har du lyst til å lese eller Bestefar?

BESTEMOR: Ja du hørar dåli, og je ser dåli, så du får

lesa du!

BESTEFAR: Ja, ja. Skal vi se. Her står det: Veslemøy Mørkrid, fra Hedemark, gjør det stort i Oslo! Hun er skuespiller, kunstner, vakker, løs

VESLEMØY: Oioioi. Det var da voldsomt.. Ikke vakker bestefar, vakler. VAKLER.

BESTEFAR: Ja, åja. Hun vakler løst står det. Og hva står det videre? 43 år gammel?

VESLEMØY: Ja det var en spøk da, som de tok seriøst. Hva er det det står videre her. ”Ikke mye å skryte av i en nesten utlevd mannsalder” Jaha ja.

BESTEFAR: Interessant. Og videre? Hva er det som står der, med liten skrift?

BESTEMOR: Jo, skal vi se, je har funni brillene mine. ”Hu leste opp et vakkert dikt for jourrnalisten, ”Nær Veslemøy”.  Dette var som å lese på baksiden av en mjølkekartong!”

BESTEFAR: Mjølkefasong?

VESLEMØY: Mjølkekartong Bestefar. Sånne dikt som står på baksida av.. jaja..

BESTEMOR: Jammen detta var jo koselig Vesla!

VESLEMØY: Ja det er jo hyggelig å være i avisen..

BESTEMOR: Jaja, kan du skjønne. Du får ha løkke te i kveld! Nå skal je og han far en tur opp og..

BESTEFAR: Opp å hekke! Ja-a. Det var bedre før då dom hadde mjølkeglass.

VESLEMØY: Ja. Enig i det.

SLUTT.

Veslemøy og Kvikksølvguttene spiller på Elvarheim lørdag kveld. Da får du ikke se disse scenene. Det har de lovet.

Torsdag 22:00, Sound Garden

Klubb-Volum tjuvstarter på Sound Garden torsdag kveld da Tord Øverland Knudsen og Marius Drogsås Hagen, bedre kjent sin SiN, snurrer plater og spiller låter fra debutalbumet, som slippes samme uka som Volumfestivalen sparkes i gang. Gratis inngang så langt kapasiteten holder – dette blir en legendarisk kveld!

Dubwoofa/ Dødpop

Fredag 00:00, Festsalen

Fredag kveld starter det offisielle Klubb-Volum, hvor vi har tatt i bruk Festsalen i rådhuset. Aller først er det Dubwoofa som skal sørge for at dansegulvet i Festsalen våkner til liv. Elverumsing Lars Tveikra og Jan A. Storfol har gjort stor suksess med sin dubsteb og har fylt dansegulv på internasjonale festivaler og klubber i blant annet Polen, Belgia og Finland, og vender endelig tilbake til Tveikras hjemby for å få fart på dansinga.

DJ Luchadåres / DJ Former BNWAH

Fredag 00:00, Festsalen

Lørdag er det DJ Luchadåres som starter ballett – vi lar søstrene Berger beskrive kvelden sjøl: «Du kommer til å gørtrives om du har like god musikksmak som oss, det gjør sikkert bæssmor di også, så ta a gjerne med! Du kan fortelle a at vi kommer til å spille musikk som var populært mellom 20 og 60-tallet, da blir a glad. Det vil være muligheter til å få kjøpt kamferdrops og mokkabønner».

Bak navnet DJ Former BNWAH skjuler Linn Østensen Norberg seg, og elverumsjenta starter platesnurringa ved midnatt med låter som garantert vil få Volum-publikummet i dansehumør.

Sauer og eksamen

For fem år siden tok Henriette Eriksen en pause i eksamenslesning, og begynte å tegne. Her fant hun ut at alt hun kunne tegne var sauer og nakne mennesker, noe hun siden førte inn i paint. Henriette innrømmer at det er gøy med mensblod og bæsj, og skaper villig gladporno av dette. Det treffer uten tvil flere. Kunsten har fått henne til Audunbakkenfestivalen, by:Larm og kulturdepartementet, og etter hvert gikk også foreldrene hennes fra å være litt flaue til veldig stolte. Men hun vil ikke være med på at hun er på krigsstien.

- Hele greia med bildene mine er at de er koselige. Alle er glade, himmelen er blå og sola skinner. Dyr og mennesker i lykkelig harmoni kan man si. Gladporno.

Å bli satt i bås med Eplemøya Songlag og Geriljabroderistene syns Henriette bare er stas. Hun er fan av begge, og er slett ikke fremmed for en brodert versjon av glade dverger. Eplemøya Songlag inspirerer også tydeligvis, da hun så smått frir om å illustrere en av tekstene deres: Hun er jo veldig flink til å tegne sauer!

Gøy i bås

Det faller i smak hos Eplemøya Songlag. De gir gamle tekster nytt liv med kun stemmene sine til hjelp, og siden de er så glade i husdyr er det nok å ta av for Henriette. Hva med Lise og sauen eller Dottera og spelemannsguten? Kjærligheten til husdyr gjør også tanken om å bli satt i bås trivelig – og de deler den gjerne mot underholdning i form av tegninger og broderi.

Hør sang:

Eplemøya Songlags tekster er valgt ut etter strenge kriterier – de skal gi gjenklang i dag og ha et budskap. At stemmebruken står til tekstene er også viktig, noe som kan føre til overraskelser i form av styggere lyder. Resultatet av dette har, blant annet, ført til seier i Debut 09 og konserter på årets by:Larm. Debutalbumet deres mottok også gode kritikker fra flere hold i vår, og en konsert med disse på Volum vil sannsynligvis gruse flere stereotyper rundt folkemusikk.

Gerilja

Geriljabroderistene kommer til Volumfestivalen med rundt 50 arbeider brodert av om lag 30 geriljadeltakere. Fenomenet eksploderte når Astrid Loraas og Mona Pedersen inviterte medlemmene i Pedersens facebook-gruppe ”For et mer aggresivt korsstingbroderi” til en felles utstilling. De syns det var rørende å se all dritten og traumene Geriljabroderistene sammen hadde fått brodert ut av systemet, noe også publikum virker å like. Loraas og Pedersen skulle gjerne sett at flere ble provosert, og ikke bare sjarmert av deres arbeid. Geriljabroderistene er på krigstien – gerilja betyr nettopp småkrig, og målet er å nappe nål og tråd fra okkupasjonsmakten!

- Okkupasjonsmakten består av strikte håndarbeidslærere og husflidsgeneraler med egenhendig produserte småstjerner på de tekkelige blusekragene og batikkjolene.

Og krigen er i gang. Den nevnte facebookgruppa teller over 14 000 medlemmer stappet med bilder av aggressive korssting. Geriljabroderistene har absolutt bidratt til å gjennopplive en utdøende uttrykksform, men er de egentlig så aggresive? Svaret kan kanskje også oppsummere arbeidenes kontraster.

- Noen ganger er vi snerrende løver, andre ganger er vi brekende lam.

Tekst: Hanne Bjugstad

Vil du få din styggdom brodert av Geriljabroderistene? Sjekk ut vår konkurranse her!

SiN – A Romantic Dinner for Three from simen&synne on Vimeo.

Fredag kveld starter det offisielle Klubb-Volum, hvor vi har tatt i bruk festsalen i rådhuset. Bak navnet DJ Former BNWAH skjuler Linn Østensen Norberg seg, og elverumsjenta starter platesnurringa ved midnatt, før Hamar-gjengen i Dødpop tar over med sin skwee-electronica.

Lørdag er det DJ Luchadåres som starter ballet – og Berger-søstrene fra Elverum med populærmusikk fra 20-60 tallet, med en vekt på 35-57. Tone og Maren Andrea håper at også folk litt oppi åra kommer: «Du kommer til å gørtrives om du har like god musikksmak som oss, det gjør sikkert bæssmor di også, så ta a gjerne med! Du kan fortelle a at vi kommer til å spille musikk som var populært mellom 20 og 60-tallet, da blir a glad. Det vil være muligheter til å få kjøpt kamferdrops og mokkabønner»

Deretter er det selveste Dubwoofa som skal sørge for at dansegulvet i Festsalen. Elverumsing Lars Tveikra og Jan A. Storfol har gjort stor suksess med sin dubsteb, og har fylt dansegulv på internasjonale festivaler og klubber i blant annet Polen, Belgia og Finland.

Begge er produsenter/dJs med lang medfartstid i den elektroniske musikk scenen i Oslo.

Allerede i 2005, produserte de, som første i Norge, sine første låter under sjangeren ‘Dubstep’. Og det skulle ikke gå lang tid før de ble tatt inn i varmen i den engelske undergrunds scenen, og ble signert til Caspa’s allerede legendariske team- og plateselskap; Dub Police. Her er de i celebert selskap med bl.a Caspa, Rusko, The Others, Emalkay, L-wiz og Subscape, for å nevne noen.

Nå med flere Dub Police utgivelser, i ryggen, og nye signerte låter på vei både på Dub Police(UK)/ScionAV(USA) og Subway(Holland), representerer i dag dubwoofa den norske dubstep scenen internationalt med egene show og support fra andre store og små Dubstep DJs rundt om i hele verden. Alt fra de mest populære engelske net-radioene og TV-kanalene, som Subfm, RINSE fm, Get Darker TV, – til de noen av de større kommersielle som BBC Radio1 – Mary Ann Hobbs show(UK), R.FM(SWE), og Scion AV Radio(USA)

“Lua av”. “Da klokka klang”. “Hurra for deg”. Når Margrethe Munthe fyller 150 år 27.mai, er det mang en moral det skal strekkes hals over. Slik var det også hamarsing Karen Tømte og medstudent Runa Nordheim, fra Scenekunstakademiet i Fredrikstad, sirklet inn den, i norsk øyemed, historiske personligheten.

- Det er så lett når man tenker Margrethe Munthe at man tenker barneoppdragelse, moral og skole – det tenker alle, sier Karen Tømte. Men hva slags forestilling lager man ut av skikkelsen Munthe når man har frie tøyler? Slik lød oppfordringen fra Volumfestivalen.

- Når vi lager forestilling, blir det i hvert fall ikke en nasjonalteaterforestilling, sier Tømte.

Det var bare å sette seg ned og lese forbi det opplagte, forbi rim og rytmer og moraliserende barnesang, og heller la biografier og barnekomedier ta over. Med Margrethe Munthe er det mye å ta av. Til slutt, etter en øl, kanskje flere hjemme i Hamar, satt de igjen med to ting; Aase Fiskerpike og en ny samarbeidspartner i hamarsing Kristian Møller, en av musikerne fra skweeekollektivet Dødpop.

- Aase Fiskerpike er en sånn typisk norsk bondenasjonalromantisk fortelling med bading i elva og med en far som hugger ved. Men det var noe som gikk igjen i mye av det vi leste, også her, og det var at skulle man være glad, så var det igjennom hardt arbeid, forteller Runa Nordheim.

Der var det noe å hente. For Møller var det som å hente tilbake barndommen.

- Jeg hadde ikke noe forhold til navnet i det hele tatt da Karen spurte meg om å være med. Men så fikk jeg høre alle de kjente visenavnene som har vært en del av oppveksten min, uten at jeg har visst hvem det er som har skrevet dem. Så er kanskje ikke viser og salmer det mest nærliggende til det mer ukjente sjangerlandskapet Møller ellers holder stand. I skweee, den skandinaviske funk-elektronika-sjangeren, er det avansert elektronikk som gjelder, med trommemaskiner og analoge synther kjørt igjennom loops og samplere. Sånn sett er ikke Møller det mest opplagte eller nærliggende valget som musikkskaper til en Munthe – forestilling heller.

- Vi kunne brukt noe samtidsmusikk, men det ville vært som å låse seg fast i sin egen boble. Vi ville jobbe med noe vi aldri hadde vært borti før, noe som kunne gi forestillingen et helt nytt uttrykk, sier Nordheim.

- Men til denne forestillingen blir det ikke akkurat skweeemusikk jeg vil lage da, understreker Møller som også har laget mye støymusikk og lydlandskaper til blant annet animasjonsfilmer og installasjoner.

Nå:
Det er første gang de møtes for å arbeide fram forestillingen på mer enn idéstadiet. Klokka tikker mot Volumfestivalen, en blackbox bygges, seminardeltakere inviteres. Konstellasjonen Tømte/Møller/Nordheim skal være det kunstneriske innslaget på slutten av en formiddag og ettermiddag med seminar og Hedmarks-Pecha Kucha. Forestillingen må også lages. Det er et lystig lag som har møttes i Oslo for å drodle over Munthe. Fra Macen snakker en mann fra Utdanningsdirektoratet om reform 98, i slow motion. Og film! Film må de ha. Og kan Møller få med en pianist også, tro?

- Vi ville gå vekk fra det typiske norske, som ville vært sånn type bunad og hardingfele og heller skape en atmosfære av noe norsk. Lukten av tre og det å se mye tre, for eksempel. Og så er det heller publikum som må reflektere over at “jøss, slike bord hadde vi heme hos a mor også”, sier Tømte.

Hugge, spikke, høvle. Først igjennom hardt arbeid skal man være glad.

- Det å moralisere over moraliseringen ønsket vi ikke. Derfor har vi tatt bort alle direkte referanser, selv om både referansene og melodiene er der, sier Nordheim.

- Og så er det heller underbevisstheten til folk som må plukke opp, legger Møller til og tyr sammen med Tømte til engelsk for å sette ord på forestillingen:

- Hva skal man si at det er? En atmosfærisk art-performance over soundscapes med Munthe-undertones?

Hva forestillingen endelig blir, vet vi først på Volumfestivalen.

Tekst og foto: Synne Øverland Knudsen

Stefan har sin filmutdannelse fra Dramatiske Institutet i Stockholm, og har jobbet som regissør og manusforfatter siden 2002. Tre år tidligere var han produsent og assistentregissør på den svenske kortfilmen Stora & små mirakel, som faktisk ble Oscar-nominert. Regidebuten kom i 2001 med kortfilmen Kosmonaut, som ble belønnet med pris for beste kortfilm på den internasjonale filmfestivalen i Melbourne, Australia. Han er så langt mest kjent for sin første helaftens spillefilm fra 2006, actionfilmen URO med Nicolai Cleve-Broch i hovedrollen. Filmen var nominert i ikke mindre enn fem kategorier til Amanda i 2007.

Faldbakken har også laget en rekke reklamefilmer. I disse dager er han derimot opptatt med etterarbeidet på den nye Varg Veum-filmen Skriften på veggen, som er forventet å være ferdig til høsten. Vi hadde selvsagt en liten drøm om at Veum-filmen kunne være klar til Volum-helga, men da dette blir umulig, har vi i stedet gått gjennom filmsamlinga vår og funnet frem en annen godbit til dere. En film med mange morsomme poenger. En film vi mener flere burde se.

I 2002 lagde Faldbakken nemlig Anolit, en meget sterk historie med dyktige og – på den tiden – unge, fremadstormende skuespillere. Folk som i dag er våre mest kjente, likte og benyttede skuespillere. Vi nevner i fleng: Aksel Hennie, Ane Dahl Torp, Jan Gunnar Røise, Stig Henrik Hoff og vår egen Anders Baasmo Christiansen. Er det noe vi i Volumfestivalen liker, så er det å la unge og talentfulle artister prøve seg og få lov til å tre frem i rampelyset, så i så måte må vi få lov til å si at dette er en film i god Volum-ånd! Det at filmen er spilt inn rundt omkring i Hamar-området og et svært hyggelig gjensyn med Volum-venn Anders Baasmo Christiansen , gjør også at vi gleder oss til å vise dere Anolit i kinosalen søndag 27. juni.

- Det ville blitt et tungt år. Nei, et par tunge år, sier Frank Benjamin Finger (som han egentlig heter) og tenker på et tap av noe han estimerer til 57 dager med lydopptak. Steg 1: han har endelig fått seg en ekstern harddisk. Steg 2: å finne noe å bruke det voksende biblioteket til. Først musikken:

- Det kan begynne med at jeg hører noen som spiller bordtennis, eller det kan være et barn som gråter, og jeg tenker at det kunne det vært kult å sample et refreng med. Så tar jeg opp lyden og legger den inn i et program jeg kan loope den.

Igjennom å prosessere lyd igjennom diverse filter, blir maskinarbeid til synther og omvendt; ekte instrumenter blir til annen lyd og velment støy. Til det som live fremstår som en Mackonsert; det vil si minst én Mac kobla til drøyt mange ledninger, så er ingenting i realiteten Macprodusert. Det pianoet man hører kan godt være et flygel ulovlig tatt opp fra Grieghallen. Slik blir ideen om lyd til, og slik blir man en lydjeger; hele tiden på jakt etter de lydene som kan snu en hel sang på hodet.

Det er det Benjamin Finger selv kaller eskapistisk. De detaljene i musikken som tar han med ut, ut av verden, til et annet univers.

- Jeg liker musikk som har så mange detaljer at du trenger flere runder og kan få forskjellige opplevelser hver gang. Det er sånn at hvis en detalj varer i bare fem sekunder på den lille siden av øret, så har jeg det veldig gøy og tenker at “er det noen som får med seg det eller?”

Animal Collective, Panda Bear, Arthur Russell, My Bloody Valentine. Referansene ligger løst i munnen til Benjamin. Men ikke bare de forskjellige navnene. Det var også alle sjangrene. Punk. Pop. Jazz. Shoegaze. House. Ambient. Samtidsmusikk. Japansk samtidsmusikk. Avant garde. Krautrock. Garagerock. Han har hengt seg opp i dem alle, en etter en. Sjangerkritisk er han altså ikke, og sjangerdefinisjonene kunne han klart seg uten.

- Det er noe tull. Det finnes så mye kjedelig sjangermusikk. Men det er en interessant tid. Hvis man leter, kan man høre alt i alle sjangrer. Musikkanarkister som rigger opp studio på soverommet og fyller stua med plater, slik som jeg har gjort, fordi det er økonomisk mulig.

Og så var det hiphop. Vi er kanskje tilbake til Ajer ungdomsskole. I det som før hadde vært leggbeskyttere og tennisracketer, skulle det nå dreie seg om breaking og beats.

- Det første jeg likte var hiphop, og det var bare på grunn av noen amerikanere som kom til Hamar på sommerferie og som ble med meg hjem. De begynte å breake i stua mi til breakdance-musikk – og det var en helt spaca verden for meg.

Rilla Platebar. Åpen linje for å snurre plater. Farens beta-spiller. Hamar er sentralt. Men det er også en romantisk arbeiderfortelling om jordbærplukking for å finne alt det som ikke fantes i Hamar; den urbane kunstnermyten.

- Vi pleide å reise til Oslo og plukke jordbær før vi dro til en platesjappe, Hot News tror jeg den het, som ble drevet av to gamle hippier. Der brukte vi alle pengene vi hadde tjent på alle mulige remikser vi kunne finne.

Herfra blir bildet flytende for til og med ham selv. Hva som kommer når, ikke minst hva som har ledet til hva. Filmstudiene i Bergen som tok tilfeldige vendinger i Jon Egre og Jørgen Træens allsidige musikkjellere, Oslo Fotokunstskole eller fiksjonsfilmregi på NISS. Og på et eller annet tidspunkt fikk han også en Mac av stefaren og forstod hvordan man kunne koble og tulle med lyd.

- Det har gått litt i perioder. Noen perioder har bare vært film, så har det bare vært foto og utstillinger, og så plutselig bare musikk. Det er noe med Benjamin Finger og disse periodene. Som om han henger
seg opp og forsvinner inn i ulike univers.

- Da jeg laget soloplata mi (”Woods of Broccoli” fra 2009) var det som om jeg gikk inn i en tilstand, kall det en høstdepresjon. Men nå begynner jeg å forstå at jeg er dødelig, at også jeg trenger en pause.

Som utstillingskunstner, filmskaper, DJ og ikke minst de uendelige konsertvariasjonene som musiker – fra de svetteste klubbene til kunstmuseer, skulle det bare mangle at han gisper etter en pust i bakken. Men pause? Nå vel. I august/september kommer hans andre soloutgivelse under Benjamin Finger, og allerede i januar den tredje fullengderen til elektronikaduoen Beneva vs. Clark Nova. I så fall må en pause stå uten sin definisjon. Eller kanskje man bare må slå fast at pauser defineres forskjellig, fra univers til univers.

En liten anekdote fra Benjamin Finger sist gang var i Elverum:

- Det jeg husker fra Elverum var førstegangstjenesten min. Under den var jeg på en Pearl Jam-konsert i Oslo, og det var i den grungetiden da alle skulle dive fra scenen. Så jeg stagediva, brakk beinet og kunne ikke fullføre førstegangstjenesten i Elverum. Men jeg tror jeg likevel fikk godkjent den, da, jeg måtte bare skrive under på masse rare papirer på politistasjonen.

I juni vender han tilbake til byen som pasifist og multikunstner, ikke minst multideltaker på Volum.

Tekst og foto: Synne Øverland Knudsen